– Har følt meg mindreverdig

Arne Nordhaug er under utdanning innen barn-og ungdomsarbeiderfaget og er for øyeblikket plassert i barnehage. Han har mål om å fullføre fagbrev og komme i arbeid. Han gir her sitt perspektiv på overgrepssakene som har vært, og hvordan han tenker og påvirkes.

«For tiden har det vært mye snakk om overgrepssaken(e) i Bergen og hva det innebærer. Jeg har selv dvelt på saken og ikke tørt å snakke noe særlig om det før nå, i og med at jeg så på det som mitt problem og ikke andres. Men nå er det kommet til det stadiet hvor det komprimerer meg i jobben min, grunnet min egen psyke. Jeg er bekymret for hva dere tror om meg. Ta dere derfor tid til å lese hva jeg har å si. Jeg vil IKKE la barnet ditt miste kontroll over kroppen sin. Jeg er IKKE fysisk ovenfor barnet ditt. Jeg har IKKE vonde tanker om barnet ditt. Jeg skal IKKE misbruke min tillit til barnet ditt. Jeg ignorerer IKKE barnet ditt. Fordi jeg er glad i det. Og med det innebærer det at: Jeg respekterer det. Jeg setter krav til det, og lærer det samfunnets regler og normer. Jeg reflekterer og responderer på hva barnet tenker, sier, føler og viser i form av tegninger, ord, kroppsspråk. Jeg ser barnet ditt, og jeg ser deg. Jeg vil aldri glemme det. Jeg beskytter og tar vare på det. Jeg er mannen i barnehagen, jeg er der fordi jeg selv VIL og KAN være et forbilde for barnet ditt. Jeg VIL og KAN være med på å bidra med å forme de neste generasjoner mennesker. Jeg VIL og KAN beskytte, trøste, hjelpe, lære og se barnet ditt, i sin praktfulle helhet. Det skal sies at jeg aldri kunne tenke meg at jeg MÅ skrive dette, men i det siste har jeg følt meg tyngre til sinns, nervøs, defensiv og helt ærlig MINDREVERDIG. Det finnes mennesker der ute som ikke klarer å koble synder til enkelt-individ, og trenger et bredere spektrum å legge skylden på, i dette tilfelle er det menn i barnehagen. Dette sårer meg dypt. At grusomme hendelser driver folk inn i en så svak posisjon at deres frykt skaper fordommer og mistanker som igjen lager direkte destruktive følger for oss, som bare vil ditt barns beste. Jeg har full forståelse selv, som far, at barna er det viktigste dere har. Derfor sier jeg deg nå at det siste som hjelper er å kaste en skygge over menn i barnehagen, for vi er viktige. Vi er der ikke bare som muskler eller for avlastning, som er lett å tro med medias ignorante beskrivelse av kjønnsbaserte oppgaver. Vi er der for å gi balanse i barnas identitet og utviklings skapelse. Om det er en tid det er mer viktig å gi menn i barnehagen oppmerksomhet så er det nå! (dette motiverer oss, og gir oss den ekstra dosen bekreftelse og anerkjennelsen vi trenger for å føle oss verdsatt i barnehagen) Et barn lærer av alt du gjør, ikke bare hva du sier. Barnet ser din frykt og min nervøsitet. Dette hemmer tilliten vi, menn i barnehagen har til barnet ditt, det hemmer også kommunikasjonen vi har sammen, som er essensiell for barnets utvikling og trivsel. Dere må ikke missforstå, for jeg verdsette og respekterer også alle dere foreldre der ute som har instinktene, tankevirksomheten og varmen som trengs for å oppdra, opplære og elske et barn. Og jeg vil alltid ha evig takknemlighet for dere, som lar meg ta del i barna deres sin verden og utvikling, for det finnes ingenting mer meningsfullt og spennende enn akkurat dette!»

Dette innlegget ble publisert i Medieklipp. Bokmerk permalenken.

3 kommentarer til – Har følt meg mindreverdig

  1. Rolf Sunde sier:

    Dette er ikke det første innlegget jeg har sett om denne saken. Enten er det velmenende, gjerne kvinnelige ansatte i barnehage, som synes så synd på oss menn som blir koblet til dette grusomme. Eller så er det menn som deg, som av en eller annen misforstått oppfatning, føler de har en moralsk plikt til å forklare seg. Føle behov for å si unnskyld fordi de er menn som jobber med små uskyldige barn.
    Jeg skjønner ikke dette behovet. Jeg er først og fremst en ansatt i barnehagen, en profesjonell oppdrager/omsorgsyter. Det at jeg tilfeldigvis er en mann er selvfølgelig bare positivt, både for barna og kjønnsfordelingen av rollemodellene i barnehagen.
    Men jeg skal ha meg frabedt å bli stakkarsliggjort fordi jeg tilfeldigvis har samme kjønn som en forstyrret mann i Bergen. Jeg kan jobben min, jeg har et hjerte for jobben min, akkurat det samme har kollegaene mine, kvinner som menn. Jeg er stolt av at jeg er dyktig med barna, og stolt av alle lysglimtene jeg finner hos dem. Jeg er stolt av barnehagen min som har et fokus på barnas fysiske og psykiske trygghet. Stolthet er et nøkkelord av det jeg føler for jobben min. Men så kommer det da sånne som deg, som blander meg som mann i barnehagen sammen med grusomme ting som ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt.
    Overgrep er viktig å snakke om, men det har ingenting i media eller på facebook å gjøre. Det blir feil arena. Ta det opp på din arbeidsplass, foreldremøte, sammen med barnevern, skole, you-name-it. Det er der debatten må ligge, ikke som synsende, stakkarsliggjørende og unnskyldende blogginnlegg på nettet. Det gavner ingen.

    • Arne Nordhaug sier:

      Vil begynne med å si at denne statusen er en direkte beskrivelse av min personlige sinnstilstand, det er for å opplyse et publikum om hva jeg tenker og føler. Synd du ser på dette som en unnskyldning, at jeg er defensiv i det jeg skriver gjør det ikke automatisk om til en form for unnskyldning. Hvorvidt det gagner noen eller ikke er vell opp til meg og alle de andre leserene av innlegget. Jeg vet selv at jeg fikk et positivt og produktivt utløp av følelsene mine etter jeg delte dette offentlig, det har tross alt gjort det lettere å diskutere tema «på rette arena» Det at du har den selvsikkerheten og tryggheten til å heve deg over dette er bra, det er å se opp til. Men det har ikke jeg, og jeg er nok ikke eneste. I tillegg vil jeg påpeke at det absolutt ikke er jeg som kategoriserer menn i barnehagen som en unik form for arbeidstakere, dette har politikere, organisasjoner og den generelle befolkningen gjort lenge, av forskjellige grunner. I bunn og grunn poengterer du med akkurat det samme som meg, bare med mer selvsikre ord. Å nå må jeg nesten prestere at du også har uttalt deg på internet om saken. Empati, selvrealisering og sosiologi er også begrep som er viktig å jobbe med i yrket våres.

  2. Kristoffer N sier:

    Alle barnehager er forskjellige. Ja, fellesnevneren er barna; lek, lærdom,
    tilrettelegging, trygghet, inspirasjon, og annen kunnskapsgivende oppfølging for og i barnas hverdag.

    All den turbulensen som tidvis nå i det siste har versert i og rundt menns rolle i barnehagen skaper både frykt og uro, men de den rammer mest er til syvende og sist dessverre den typiske «barnehageonkelen», et voksent menneske som jobber i barnehagen, på lik linje med våre kvinnelige kollegaer.

    Det å bli mistenkeliggjort på denne måten kan oppfattes som både diskriminerende, og ikke minst nedverdigende. Dette er fortsatt et kvinnedominert yrke, men kjønnsrollene her har ikke all verden å si. Det som er viktig er at barna har enkeltmennesker som bryr seg, og som tar seg tid til å lytte, leke, lære og følge opp. Voksne. Trygghetsfornemmelsen er like viktig å fremme for oss menn, som det er for kvinner. Det er det ingen tvil om.

    Problemet oppstår når man nærmest opplever å bli stigmatisert på jobb, fordi man er en mann,
    grunnet forekomst av tilfeller med overgrep mot barn, utført av nettopp menn.
    Er det dermed da greit og akseptabelt at andre arbeidsflittige og flinke menn som jobber i dette yrket skal føle seg utsatt og tilsidesatt?

    Nei. Det er jo ikke det.

    Dette er en debatt jeg personlig vier min fulle oppmerksomhet til, i form av både tastetrykk, mening og nyskjerrighet.

    Menn skal på lik linje med kvinner ha sin rett til å vie sin fullstendige oppmerksomhet til barna.
    Dette innebærer også dobesøk, stelling og bleieskift. I enkelte barnehager VET jeg at
    det ønskes tilstedeværelse av andre (ofte kvinnelige ansatte) for at dette skal kunne gjennomføres, «for ens eget beste».

    «Vi tror jo ikke noe vondt om deg, tvert imot, men hva hvis barna plutselig sier noe ufordelaktig om deg, og du ikke har noen andre rundt deg der og da som kan motbevise det som eventuelt blir fortalt. Det er jo ikke heldig, for din del.»

    Fokuset blir så til de grader feilstilt her, og jeg håper virkelig at slike uheldige overgrepssaker, til tross for at de selvfølgelig er alvorlige, ikke fortsetter å kaste negativt lys over de flinke mennene som faktisk bidrar til at barna får og har en utrolig fin hverdag i barnehagen.

    Avslutningsvis må jeg selvfølgelig legge til at eventuelle problemer man måtte oppleve i forbindelse med denne tematikken bør drøftes godt og nøye med både arbeidsgiver, og kollegaer. Men, om man i det hele tatt befinner seg i den situasjonen hvor dette blir nødvendig, så er det uansett – slik jeg ser det, svært uheldig. Uheldig, og litt trist.

    -Kristoffer Nicolaysen, assistent.

Legg inn en kommentar